• Volumet er håndterbart – for MENY, for disse produktene, ved 100% retur. Worst case-beregninger viser ~136 liter og ~140 emballasjeenheter per butikk per uke for utvalgte produkter. Det tilsvarer en drøy søppelsekk, og er i seg selv ikke avskrekkende. Men dette er kun et snevert utsnitt av det potensielle totale bildet.

• Vi vet for lite om det faktiske kapasitetstaket i butikk

• Eksisterende infrastruktur er et godt utgangspunkt, men har hull

• Dagens returlogistikk fungerer godt for pant og annet materiell til kildesortering, og ASKO har noe ledig returkapasitet slik bildet ser ut i dag. Men viktig å bemerke at å danne en ombruksfraksjon for matemballasje er ikke det samme som dagens pant/kildesorteringssystem — og bruddpunktene i verdikjeden er ikke kartlagt.

• Krysspunktet mellom lønnsomhet og kapasitet er uavklart. Volumet som kreves for at ombruk skal bli lønnsomt og bærekraftig, er sannsynligvis langt høyere enn det vi har beregnet her. Om dette volumet er innenfor eller utenfor butikkenes kapasitetstak vet vi ikke ennå.

• Standardisering er en forutsetning, ikke en detalj. Dagens emballasje er for ulik til at et ombrukssystem kan rulles ut i stor skala uten felles standarder på tvers av leverandører.

Hypotese: Butikkleddet har i dag tilstrekkelig logistisk kapasitet til å håndtere returen av ombruksemballasje for utvalgte matemballasje-kategorier — forutsatt at volumet per butikk holdes innenfor eksisterende bakromsareal og ASKOs nåværende hentefrekvens.

Spørsmål vi ønsket å finne svar på:

1) Om volum og kapasitet:

• Hvor mye fysisk plass vil returemballasje fra utvalgte produktkategorier faktisk kreve per butikk per uke?

• Er dette volumet håndterbart innenfor dagens bakromskapasitet og logistikkrytme?

2) Om skalering:

• Hva skjer med volumet når vi skalerer fra MENY (ca. 10% markedsandel) til hele dagligvaremarkedet?

• Ved hvilken skala treffer man et krysspunkt der volumet overstiger kapasiteten i butikkleddet?

3) Om systemet som helhet:

• Hvilke deler av en potensiell ombruksloop/returlogistikk finnes allerede i dag, og hva mangler?

• Er det realistisk å bygge et lønnsomt ombrukssystem på toppen av eksisterende returinfrastruktur?

Bakgrunn: Fra gammel panteordning til dagens system

Norge har lang erfaring med retur av drikkevareemballasje. I den gamle panteordningen ble tomme plastflasker stablet på røde brett og i gule kasser på butikkenes bakrom, før de ble hentet av produsenten – typisk Coca-Cola eller Ringnes – som på den tiden hadde direkte distribusjon uten sentral grossist. Flaskene ble kjørt tilbake til fabrikk, sortert manuelt, fordelt og vasket i hvert bryggeri sitt eget vaskeanlegg. Hver produsent hadde mange årsverk dedikert til manuell sortering. Etter vask ble flaskene kontrollert for rester og slitasje, og flasker med for høy slitasjegrad ble tatt ut av rotasjonen.

Alle bryggeriene var deleiere i selskapet Rentpack, som eide de røde brettene og gule kassene. Et samarbeid på tvers av de ulike leverandørene om standardisering av emballasje..

Denne modellen var svært arealkrevende for alle ledd i verdikjeden. NorgesGruppen/ASKO har i forbindelse med EUs PPWR-regelverk utarbeidet en kostnads/bærekraftsanalyse som argumenterer mot gjeninnføring av ombruk av plastflasker i Norge, med henvisning til utfordringene knyttet til arealkapasitet, håndtering, transport og vask av upressede, tomme flasker.

Dagens panteordning 

Dagens system er bygget rundt tre mål: høy returgrad, lukket materialkretsløp og høy kvalitet på materialgjenvinning.

Slik fungerer det i praksis:

Forbrukeren leverer emballasjen i en panteautomat i butikk. Automaten leser strekkoden, bekrefter at emballasjen er pantegodkjent, komprimerer den og registrerer antallet. Dataene sendes til både Infinitum og butikkjedens oppgjørssystem.

PET-flasker og aluminiumsbokser mellomlagres deretter i store sekker på butikkens varemottak. Sekkene hentes av ASKO samtidig som varer leveres til butikken – samme bil, samme tur. Dette gir høy fyllingsgrad begge veier, redusert tomkjøring og en kostnadseffektiv og mer bærekraftig logistikkmodell.

På ASKO-anleggene sorteres, samlastes og omlastes returmaterialene før de sendes til spesialiserte aktører for gjenvinning:

• Aluminium smeltes om og brukes til nye bokser og aluminiumsprodukter. Materialet kan gjenvinnes nesten uendelig uten vesentlig kvalitetstap.

• PET-plast sorteres etter kvalitet, farge og polymertype, og går i størst mulig grad til flaske-til-flaske-gjenvinning («closed loop»), men også til fiberprodukter og annen emballasje.

ASKO henter både presset og upresset PET. Upresset PET kommer typisk fra steder uten panteautomat, som mindre dagligvareforretninger og serveringssteder.

ASKOs øvrige returstrøm inkluderer også paller i tre, paller i plast og kasser fra Norsk Lastbærerpool AS (NLP), plast, papp, EE-avfall og matavfall. Returbilene har i dag 50–60 % kapasitetsutnyttelse, noe som betyr at det finnes ledig kapasitet i systemet. NLP-kasser returneres normalt til NLP for vask, mens NLP-paller vurderes løpende og tas ut for vask ved behov, så her finnes det vaskeanlegg som håndterer dette.

Basert på produktporteføljen til Orkla Foods er følgende kategorier vurdert som potensielt egnet for ombruksemballasje, primært på grunn av lav pH eller bruk av konserveringsmidler. Enten for refill i butikk, eller for ombruk/prefill hos produsent.

Flytende produkter som kan pumpes:

• Ketchup

• Idun dressinger

• Syltetøy (stort sett i glassemballasje i dag)

• Fun Light (inngår allerede i panteordningen)
  

Delvis flytende produkter (kan kreve oppvarming før fylling):

• Nugatti

Videre i beregningene tar vi kun utgangspunkt i Idun ketchup-flasker, legger også til Idun sennep for en mer realistisk volumberegning. Idun dressinger i plastemballasje og Nugatti.

Vi holder syltetøy og Fun light utenom da denne emballasjen i dag inngår i andre retur/gjenvinningsordninger.

For å vurdere om butikkene er i stand til å håndtere returemballasjen foreslått under «produkter egnet for ombruk» er det gjort estimerte beregninger på forventet volum per butikk per uke, basert på reelle salgstall ut av butikk for rullerende år per uke 18 2026 for 184 MENY-butikker, og produktenes dimensjoner.

 Beregningene tar utgangspunkt i ytre boksvolum (lengde × bredde × høyde) per produkt, som gir et «worst case»-estimat der luftrommet mellom flaskene allerede er implisitt inkludert i emballasjeformen. Disse tallene forutsetter at 100% av gjennomsnittlig solgte enheter returneres tilbake til butikken produktene ble kjøpt i. Dette er ikke realistisk, kun en måte å undersøke dagens kapasitet på.

Per butikk per uke utgjør dette omtrent 94 liter og 104 flasker – tilsvarende litt under én full søppelsekk (120 liter). Volumet er i seg selv håndterbart, men må sees i sammenheng med tilgjengelig plass på bakrommet og hentefrekvens.

 Hvis vi i tillegg tar med begerne til Fjordland risgrøt (to ulike størrelser), som Fjordland har spilt inn som en potensiell ombruksemballasje øker vi totalvolumet med 407 m³, og 36 begere per uke per butikk. Allerede her kan kapasiteten per butikk potensielt begynne å bli utfordrende for enkelte butikker.

 Merk: Idun ketchup 513ml alene står for 64 % av totalvolumet.

Areal og kapasitet i butikk Beregningene er gjort basert på det vi vet hos MENY, men det er verdt å merke seg at bakrommene i norske dagligvarebutikker er dimensjonert for dagens avfalls- og gjenvinningsvolumer, ikke for en ny returfraksjon. Salgsareal prioriteres alltid i utarbeidelse av nye butikker, og mange mindre butikker – særlig lavprisbutikker – har begrenset plass, bemanning og leveringsfrekvens. I distriktene er dette særlig utfordrende, ettersom færre vareleveringer også betyr færre muligheter for returtransport.

Pantehull Noen butikker vil motta langt mer returemballasje enn det de selv selger av de aktuelle produktene. Dette skaper ubalanse i ombruksloopen og en uforholdsmessig stor arbeidsbyrde for butikker som får mye returhåndtering uten å dra nytte av omsetningen ombruksproduktene bidrar med.

Krysspunkt mellom kapasitet og bærekraftig lønnsomhet For at ombruk skal bli bærekraftig og lønnsomt kreves et visst volum. Det er usikkert om dette volumet kan oppnås uten at det overstiger kapasiteten hos butikk, produsent eller logistikkledd. Det er også et åpent spørsmål om forbrukerne er villige til å frakte den mengden emballasje tilbake til butikk som er nødvendig for at systemet skal fungere i stor nok skala.

Standardisering Dagens matemballasje er svært variert i form og størrelse. Et ombrukssystem vil trolig kreve en grad av standardisering på tvers av produktkategorier og leverandører – tilsvarende slik det var med panteflasker før overgang til PET, men også slik vi har sett utviklingen av emballasje hos Tetrapak for eks. melk, juice og vaskemidler.

Returlogistikk og bruddpunkter Hvor i returreisen oppstår det brudd, og hva må etableres for å tette disse? Spørsmål om mottakskapasitet, lagring i butikk, hentefrekvens og hvordan leverandørene får tilbake sin egen emballasje (særlig ved ikke-standardisert emballasje) er ikke avklart.

Nye returfraksjonene er krevende å bygge opp Erfaringen fra bl.a. Sana Sol, som fikk pantegodkjenning i 2025, og en tidligere forespørsel om å innføre pant på pilleesker i plast, som foreløpig har fått avslag,  viser at det å bygge volum i en helt ny returfraksjon tar tid og krever bred oppslutning. Dagens panteordning er i utgangspunktet forbeholdt drikkevarer.

• Kartlegge tilgjengelig bakromsareal og logistikkkapasitet i et utvalg butikker

• Vurdere behovet for standardisering av emballasje på tvers av leverandører

• Undersøke potensialet for å utnytte ASKOs ledige returkapasitet

• Utforske ved hvilken returgrad og hvilken produktbredde (antall SKUs) treffer vi lønnsomhet — og er det volumet innenfor eller utenfor butikkenes kapasitetstak

• Produktkategorier som egner seg for ombruk må jobbes mer med