Oppgaven i analysefasen var å se på den samlede innsikten og besvare to grunnleggende spørsmål:

1. Hva vet vi nå, og hva betyr det?

2. Mer konkret skulle analysen identifisere de viktigste sammenhengene og driverne i systemet, avdekke hva som hindrer og hva som muliggjør skalering av ombruk i dagligvare, og peke på hvilke intervensjoner som gir størst effekt.

Tilnærmingen var basert på systemtenkning, som tar utgangspunkt i at det i komplekse systemer ikke finnes kun én løsning, men flere mulige innsatspunkter, og at effekt oppstår først når ulike tiltak virker sammen.

Analysen ble gjennomført i to parallelle spor:

Workshop:
Det første sporet var en heldags workshop med prosjektgruppen, strukturert rundt fem sekvensielle oppgaver. I den første ble gruppen bedt om å argumentere ensidig negativt og deretter ensidig positivt for ombruk av matemballasje i dagligvare – en øvelse som tvang frem de sterkeste barrierene og driverne på begge sider. I den andre oppgaven ble det kartlagt hva som fører til mer eller mindre av fem sentrale mål: forbrukeroppslutning, samarbeid, konkurransekraft, bærekraftig emballasje og omstillingsevne. Den tredje oppgaven analyserte sammenhengene mellom disse faktorene. I den fjerde ble muligheter plassert i en prioriteringsmatrise etter forventet impact og tidshorisont. Workshopen ble avsluttet med konkretisering av tiltak innenfor seks innsatsområder: styring og leveranser, aktørmobilisering, økonomi og impact, regelverk, teknologi og pilot, samt kommunikasjon.

Analyse ved hjelp av AI:
Det andre sporet var AI-støttet systematisering, gjennomført med bistand fra en ekspert med kompetanse i systemtenkning. Verktøyene Manus.ai og Google NotebookLM ble brukt til å trekke ut og sammenstille hovedinnsikter fra prosjektets rapporter og kildemateriale. Elicit og Consensus ble brukt til å analysere internasjonale forskningsgap, med søk rettet mot ombruksemballasje for matvarer spesielt og dagligvarehandel i bredere forstand. Resultatene ble sammenstilt i et visuelt systemkart med tre lag: en kategorisert oversikt over driverne og sammenhengene mellom dem, en visualisering av prosjektets viktigste innsiktskilder, og en oppsummering av internasjonale forskningsgap.

Workshopen identifiserte ti systemområder som avgjørende for utvikling av ombruk i dagligvare: regelverk og spilleregler, bransjesamarbeid, kostnader (økonomisk og klimamessig), effektiv infrastruktur, standardisering, brukeropplevelse, mattrygghet, kunnskapsdeling og insentiver.

Blant disse ble regelverk, bransjesamarbeid og effektiv infrastruktur trukket frem som de høyest prioriterte.

Systemkartet, utarbeidet etter workshopen, organiserte disse ti driverne i fire kategorier og synliggjorde hvordan de henger sammen:

1. Rammebetingelser (regelverk og insentiver) setter spillereglene som alle andre må forholde seg til. Lovpålagte krav, avgifter og produsentansvar er det som faktisk utløser investeringer og omstilling i stor skala.

2. Systemarkitektur (bransjesamarbeid, effektiv infrastruktur og standardisering) bestemmer hvordan systemet er bygget. Ingen av disse kan fungere uten de andre: standardisering muliggjør infrastruktur, og infrastruktur krever samarbeid om finansiering og drift.

3. Ytelse og tillit (kostnader, brukeropplevelse og mattrygghet) avgjør om systemet faktisk brukes og skaper verdi. Selv et perfekt designet system feiler hvis det er for dyrt, for komplisert eller ikke oppfattes som trygt.

4. Kunnskaps- og verdidrivere (miljøkostnader og kunnskapsdeling) gir systemet retning og læreevne over tid. Ombruk kan gi 45–80 % lavere klimagassutslipp enn engangsemballasje, men bare når systemet er designet for høye returrater og mange rotasjoner per enhet.

Fem hovedinnsikter ble fremhevet:

1. Den lineære modellen er uholdbar

2. Ulike modeller for ombruk stiller ulike krav til infrastruktur

3. Skalering er den kritiske flaskehalsen

4. Samarbeid og politikk er forutsetninger, ikke virkemidler

5. Miljøgevinsten er dokumentert, men realiseres bare gjennom systemisk ytelse.

Den AI-støttede litteraturgjennomgangen identifiserte fire internasjonale forskningsgap som sammenfaller direkte med prosjektets erfaringer:

1. Manglende empiriske studier på hvordan regelverk oversettes til atferdsendring på aktørnivå

2. Utilstrekkelig dokumentasjon av reelle tap- og returrater i storskala systemer

3. Svakt dokumentert forbrukeratferd og mattrygghet under faktiske driftsforhold

4. Fragmentert kunnskap som ikke er tilgjengelig i anvendbar form for praktikere. Sistnevnte er særlig relevant: Forskning på bærekraftig emballasje er beskrevet som materialsentrisk og svakt koblet til kommersielle realiteter i dagligvarehandelen. Det finnes per i dag nesten ingen kvantitative verktøy som hjelper aktører i dagligvare med å prioritere og gjennomføre omstillingen til ombruk på portefoljenivå.

Analysen peker på seks prioriterte innsatsområder for det videre arbeidet:

1. Bransjesamarbeid bør etableres formelt, fortrinnsvis med en nøytral tredjepart som koordinator Ingen enkeltaktør kan løse dette alene.

2. Økonomi og impact må synliggjøres konkret. Det er behov for verktøy som viser når ombruk gir positiv effekt, under hvilke forutsetninger og for hvilke aktører. Prosjektets impact- og økonomimodeller bør videreutvikles og gjøres tilgjengelige.

3. Produktkategorier bør kartlegges systematisk for å identifisere hvilke som egner seg best for ombruk i første fase.

4. Regelverk og rammebetingelser krever aktiv påvirkning. PPWR er antatt å tre i kraft i løpet av 2026 og setter en ny minimumsstandard, men det er behov for nasjonale presiseringer og en samlet bransjereaksjon. Bransjen bør bidra med innspill til myndigheter og legge til rette for felles rammediskusjoner.

5. Teknologi og pilot må konkretiseres. Påbegynte tester av hygiene, slitasje og migrasjon bør fullføres, og det bør utvikles en plan for en fullskala pilot fra A til Å, basert på erfaringene fra Europa og de norske eksperimentene.

6. Kommunikasjon og delig av kunnskap. Innsikten bør tilpasses de ulike målgruppene med de fokusområdene som er aktuelle.