Oppgaven i analysefasen var å se på den samlede innsikten og besvare to grunnleggende spørsmål:

1. Hva vet vi nå, og hva betyr det?

2. Mer konkret skulle analysen identifisere de viktigste sammenhengene og driverne i systemet, avdekke hva som hindrer og hva som muliggjør skalering av ombruk i dagligvare, og peke på hvilke intervensjoner som gir størst effekt.

Tilnærmingen var basert på systemtenkning,som tar utgangspunkt i at det i komplekse systemer ikke finnes kun én løsning, men flere mulige innsatspunkter, og at effekt oppstår først når ulike tiltak virker sammen.

I siste fase av prosjektet ble den samlede innsikten fra alle delaktiviteter systematisert og analysert med to parallelle tilnærminger: En workshopbasert prosess og en KI-støttet systematisering, der vi har utforsket hvordan teknologien kan hjelpe oss å jobbe med innsikt på nye måter. 

 1. Systemdesign:
Å forstå hva som påvirker ombruk
Vi holdt en workshop der vi diskuterte og tegnet opp tre ulike systemkart ut fra den samlede innsikten som var gjort i prosjektperioden. Disse kartene viser ulike perspektiver på hvilke faktorer som påvirker ombruk, og hvordan de henger sammen. Systemtenkning er avgjørende i verdikjede-prosjekter, fordi det hjelper oss å se helheten og forstå hvordan endringer i én del kan påvirke andre deler av systemet.

 2. Forskning og analyse:
Å se ombruks-prosjektet i en større sammenheng
Dernest brukte vi en spesiell innsikts-løsning som kan søke gjennom millioner av forskningsartikler for å finne svar på spørsmål og antagelser. Denne løsningen bruker kunstig intelligens (KI) til å samle relevant forskning, og den sikrer kvaliteten på funnene ved å kun basere seg på dokumentert og relevant materiale.

Med dette verktøyet og tilnærmingen kan vi bedre se hvordan arbeidet i ombruks-prosjektet passer inn i den store, globale forskningen om ombruk.

Hvorfor er dette viktig?
Å forstå hvordan ombruk fungerer, og hvordan det henger sammen med annen forskning, er avgjørende for å finne gode løsninger. Ved å bruke både systemtenkning og KI, har vi kunnet utforske nye måter å tenke og jobbe på.

Til dette arbeidet fikk vi bistand fra Helge Tennø, som jobber med innsikt og systemtenkning, utforsker og bygger løsninger for bruk av kunstig intelligens og teknologi i innsiktsarbeid.

Resultatene ble sammenstilt i et visuelt systemkart med tre lag:

• en kategorisert oversikt over driverne og sammenhengene mellom disse

• en visualisering av prosjektets viktigste innsiktskilder

• en oppsummering av internasjonale forskningsgap.

Viktige områder:

Tilsammen 10 områder anses som viktige for å få til ombruk i dagligvare; regelverk og spilleregler, bransjesamarbeid, kostnader (økonomisk og klimamessig), effektiv infrastruktur, standardisering, brukeropplevelse, mattrygghet, kunnskapsdeling og insentiver.

Av disse ble bransjesamarbeid om effektiv infrastruktur trukket frem som det høyest prioriterte. Antagelsen er at et felles regelverk vil kunne få fart på samarbeid.

Systemkartet organiserte disse ti driverne i fire kategorier og synliggjorde hvordan de henger sammen:

1. Rammebetingelser (regelverk og insentiver) setter spillereglene som alle andre må forholde seg til. Lovpålagte krav, avgifter og produsentansvar er det som faktisk utløser investeringer og omstilling i stor skala.

2. Systemarkitektur (bransjesamarbeid, effektiv infrastruktur og standardisering) bestemmer hvordan systemet er bygget. Ingen av disse kan fungere uten de andre: Standardisering muliggjør infrastruktur, og infrastruktur krever samarbeid om finansiering og drift.

3. Ytelse og tillit (kostnader, brukeropplevelse og mattrygghet) avgjør om systemet faktisk brukes og skape verdi. Selv et perfekt designet system feiler hvis det er for dyrt, for komplisert eller ikke oppfattes som trygt.

4. Kunnskaps- og verdidrivere (miljøkostnader og kunnskapsdeling) gir systemet retning og læreevne over tid. Ombruk kan gi 45–80 % lavere klimagassutslipp enn engangsemballasje, men bare når systemet er designet for høye returrater og mange rotasjoner per enhet.

Fem hovedinnsikter ble fremhevet:

1. Den lineære modellen er uholdbar fremover

2. Ulike modeller for ombruk stiller ulike krav til infrastruktur

3. Skalering er den kritiske flaskehalsen

4. Samarbeid og politikk er forutsetninger, ikke virkemidler

5. Miljøgevinsten er dokumentert, men realiseres bare gjennom systemisk ytelse.

4 internasjonale forskningsgap:
Den AI-støttede litteraturgjennomgangen identifiserte fire internasjonale forskningsgap som sammenfaller direkte med prosjektets erfaringer:

1. Manglende empiriske studier på hvordan regelverk oversettes til atferdsendring på aktørnivå

2. Utilstrekkelig dokumentasjon av reelle tap- og returrater i storskala systemer

3. Svakt dokumentert forbrukeratferd og mattrygghet under faktiske driftsforhold

4. Fragmentert kunnskap som ikke er tilgjengelig i anvendbar form for praktikere. Sistnevnte er særlig relevant: Forskning på bærekraftig emballasje er beskrevet som materialsentrisk og svakt koblet til kommersielle realiteter i dagligvarehandelen. Det finnes per i dag nesten ingen kvantitative verktøy som hjelper aktører i dagligvare med å prioritere og gjennomføre omstillingen til ombruk på porteføljenivå.

Analysen peker på seks prioriterte innsatsområder for det videre arbeidet:

1. Bransjesamarbeid bør etableres formelt, fortrinnsvis med en nøytral tredjepart som koordinator Ingen enkeltaktør kan løse dette alene.

2. Økonomi og impact må synliggjøres konkret. Det er behov for verktøy som viser når ombruk gir positiv effekt, under hvilke forutsetninger og for hvilke aktører. Prosjektets impact- og økonomimodeller bør videreutvikles og gjøres tilgjengelige.

3. Produktkategorier bør kartlegges systematisk for å identifisere hvilke som egner seg best for ombruk i første fase.

4. Regelverk og rammebetingelser krever aktiv påvirkning. PPWR er antatt å tre i kraft i løpet av 2026 og setter en ny minimumsstandard, men det er behov for nasjonale presiseringer og en samlet bransjereaksjon. Bransjen bør bidra med innspill til myndigheter og legge til rette for felles rammediskusjoner.

5. Teknologi og pilot må konkretiseres. Påbegynte tester av hygiene, slitasje og migrasjon bør fullføres, og det bør utvikles en plan for en fullskala pilot fra A til Å, basert på erfaringene fra Europa og de norske eksperimentene.

6. Kommunikasjon og delig av kunnskap. Innsikten bør tilpasses de ulike målgruppene med de fokusområdene som er aktuelle.